Bakgrunn, opprør og posisjon

Fra skateboarding og USA til figurativ skulptur

Min inngang til kunst var ikke kunstfeltet, men skateboarding.
Ikke som kultur eller stil, men som en direkte erfaring av kropp, vilje og presisjon.

I slutten av tenårene var vi en liten gruppe som møttes i et parkeringshus i Haugesund, syv etasjer under jorda, et sted vi delte med byens uteliggere og narkomane. På den nederste etasjen sto det nesten aldri biler. Det var ikke et miljø man valgte for å være alternativ, men fordi det var der friarealet fantes – rått, uferdig og uten særlig plass til fasader.

Det som interesserte meg var ikke triksene i seg selv, men hvordan de ble gjort. Etter hvert ble det tydelig at de som virkelig viet seg til det utviklet et eget kroppsspråk. Det handlet ikke om å utføre noe riktig, men om å gjøre det på en måte som var nødvendig for den som gjorde det. I bevegelsene kunne jeg lese både idealer og motstand – en vilje som ikke lar seg redusere til teknikk.

Denne erfaringen ble avgjørende for hvordan jeg senere forsto form.

Som 17-åring reiste jeg til USA som utvekslingsstudent, i utgangspunktet for å komme nærmere skateboardmiljøet. Der begynte jeg også, på eget initiativ, å tegne intensivt. Jeg laget blant annet karikaturer av lærere og fylte innsiden av skoleskapet mitt med tegninger – et slags privat galleri. Medstudentene begynte å oppsøke skapet, og ryktene spredte seg raskt. Da skolens ledelse også ble nysgjerrige og uten min tillatelse tok seg inn i skapet mitt, utviklet det seg til en konflikt som endte med at jeg ble kastet ut fra skolen. I rapporten som avsluttet oppholdet sto det: “This boy is in need of serious counseling.”

I ettertid ser jeg dette som et tidlig møte med institusjonelle rammer og hvordan de reagerer på uttrykk som ikke lar seg plassere. Det var ikke et bevisst opprør, men et behov for å arbeide direkte, uten å tilpasse meg hvordan noe burde se ut eller forstås.

Denne holdningen har fulgt meg videre.

I dag arbeider jeg med figurativ skulptur, i en samtid hvor slike valg ofte blir lest som tilbakeskuende. For meg er det motsatt. Presisjon, helhet og materialitet er ikke nostalgiske strategier, men måter å arbeide direkte i spenning med vår tids forventninger til kunst.

Arbeidene utvikles gjennom fysisk motstand. Formene oppstår ikke som illustrasjoner av ideer, men som nødvendige strukturer der kroppen, tyngden og materialet forhandler med hverandre. Det avgjørende ligger ikke i hva verket sier, men i hvordan det holder sammen – i hvordan spenninger, forskyvninger og ubalananser virker samtidig uten å bli løst.

Jeg arbeider ikke med brudd som effekt, men med helheter som bærer indre motstand. Elementene står ikke i opposisjon, men inngår i en struktur der spenningen er en del av selve formen.

I en samtid hvor mye kunst søker distanse eller fragmentering, er det å arbeide med sammenheng og presisjon et risikofylt valg. Det innebærer å gi avkall på beskyttelse. Arbeidene forklarer seg ikke, og de sikrer heller ikke sin egen lesning.

Jeg er opptatt av hva som skjer i møtet med verket før det forstås. Det øyeblikket hvor noe treffer, før man rekker å forklare det. Når det står der ferdig, finnes ingen teori som kan redde det. Det må bære seg selv.