Frode Lillesunds kunstnerskap tar utgangspunkt i skulptur som disiplin, med en tydelig forankring i materialbasert praksis. Arbeidene utvikles i en samtidskunstnerisk kontekst der menneskefiguren fungerer som et strukturelt utgangspunkt, snarere enn som motiv i tradisjonell forstand. Formene beveger seg i et spenn mellom det gjenkjennelige og det åpne, og åpner mot en mer abstraherende og erfaringsbasert formforståelse.

Arbeidene undersøker hvordan skulptur kan operere som et medium for erfaring, heller enn representasjon. Betydning etableres ikke primært gjennom narrativ eller symbolsk lesning, men gjennom verkets fysiske tilstedeværelse, dets forhold til rom, skala og kropp, og hvordan det virker over tid i møte med betrakteren. I denne forstand kan arbeidene forstås i forlengelsen av en fenomenologisk orientert skulpturtradisjon, der verkets virkning oppstår i relasjonen mellom objekt, sted og betrakter.

Med høy grad av formmessig presisjon og materialbevissthet videreføres en skulpturell tradisjon, samtidig som den forskyves bort fra det rent representasjonelle. Teknisk presisjon og figurativ form brukes ikke som mål i seg selv, men som metoder for undersøkelse. Det avgjørende ligger i hvordan form, materiale og rom kan bære erfaring uten å reduseres til utsagn eller entydig betydning.

Tematisk kretser kunstnerskapet rundt eksistensielle problemstillinger knyttet til bevissthet, erfaring og språkets begrensninger. Disse artikuleres ikke gjennom eksplisitt tematikk, men gjennom forskyvninger, åpninger og spenninger i det skulpturelle uttrykket. Impulser fra surrealistisk billedtenkning og eksistensialistisk filosofi er til stede, men integrert i en praksis der det er formens evne til å bære mening som er avgjørende.

Lillesunds arbeider er ofte utviklet for offentlige rom og preget av en bevissthet om verkets varighet, kontekst og funksjon i et sosialt landskap. Skulpturene inngår i hverdagslige omgivelser som stabile, men åpne strukturer — verk som ikke forbrukes gjennom én tolkning, men som kan aktiveres på nytt gjennom gjentatte møter over tid.

I en samtid preget av konseptuell og språklig orientert kunstpraksis, representerer Lillesunds arbeid en insistering på skulpturens fysiske og erfaringsbaserte potensial. Praksisen undersøker hvordan presis form og materialitet kan bære mening direkte, uten å reduseres til illustrasjon, fortelling eller språklig utsagn.