Gatenavn eller kongestatue?

Oslo må ta stilling til hvordan og hvor Kong Harald skal hedres.

Kronikk publisert i Aftenposten 9. oktober 2026 – dette er den opprinnelige, litt lengre versjonen.

Forslaget fra tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang om å gi Universitetsgata navnet «Harald den 5. gate» har satt i gang en viktig diskusjon. Byrådsleder Eirik Lae Solberg har også sagt det er naturlig at Kong Harald får en sentral gate eller et sted oppkalt etter seg.

Et gatenavn er en viktig del av byens hukommelse, men et gatenavn bør ikke bli det eneste fysiske minnet Oslo gir Kong Harald. Vi må ikke vente med diskusjonen om selve minnesmerket. En kongestatue vil gi kongen et konkret sted hvor mennesker kan møte minnet om ham – gjennom kunstverket, i byrommet og i hverdagen. Derfor bør gatenavnet og en fremtidig kongestatue ses i sammenheng.

Tiden etter Kong Haralds død har vist hvor sterke følelser som knytter seg til kongen og kongefamilien. Blomster, lys og hilsener er lagt ned på steder der mennesker har ønsket å uttrykke sin sorg. Bilder og kunstneriske uttrykk for kongen er publisert i aviser og delt i sosiale medier. De kongelige skulpturene i Norge har en funksjon som går langt utover det å avbilde en konge. De blir steder hvor sorg, støtte, hyllest og markering kan få et fysisk uttrykk. De blir del av vår felles hukommelse og hvordan den markeres i det offentlige rommet.

Hvordan hedre en konge?

La oss først se på de eksisterende kongemonumentene over Haakon VII og Olav V. De er svært forskjellige kunstverk, både i form og uttrykk, men begge forsøker å gi en konkret kunstnerisk form til den kongen de representerer. Begge står sentralt i Oslo og trenger ikke oppsøkes. Man passerer dem på vei til arbeid, gjennom byen eller til andre gjøremål. De er blitt en del av menneskenes hverdag og av byen. Et tredje monument bør være et selvstendig kunstverk fra vår tid, samtidig som det inngår i denne historiske sammenhengen. De tre statuene trenger ikke å ligne hverandre i form eller overflate. Slektskapet kan ligge i selve oppgaven: å gi hver av disse tre kongene en verdig, konkret og varig kunstnerisk tilstedeværelse i byen.

Et slikt monument er ikke et vanlig kunstverk som først og fremst skal speile samtiden, bryte med konvensjoner eller skape kunstnerisk debatt. Det er et minnesmerke som skal leve videre. Det skal være meningsfullt for oss, men også kunne stå som et verdig minne for generasjoner som kommer. Minnesmerket må derfor ha en tidshorisont langt utover vår egen samtid.

Man kunne naturligvis tenke seg mange konseptuelle løsninger. En tom sokkel. En lydinstallasjon med kongens stemme. Et speil med en krone over, der publikum kan se seg selv som konge.

Slike ideer kan være interessante som kunstneriske konsepter. Men de reiser også et grunnleggende spørsmål: Hvor er Harald?

Et monument over Kong Harald V bør etter min mening gjøre mer enn å formidle en idé om ham. Vi bør kunne møte kongen i kunstverket. Monumentet må ikke være en naturalistisk eller hyperrealistisk portrettstatue. Kunstneren må ha frihet til å tolke ham. Men mennesket og kongen må være til stede på en måte som gjør at vi kan kjenne igjen Harald – ikke bare som symbol, men gjennom den personen og kongen vi kjenner fra hans liv og gjerning.

Monumentet skal også møte mennesker som ennå ikke er født. Oppgaven må være større enn ønsket om å lage noe som først og fremst oppleves som tidsriktig akkurat nå. Det må skapes et verk som kan bli en del av byens historie.

Prosessen bør begynne nå.

Kong Olav V ble gravlagt i 1991. Det skulle gå rundt 24 år før det endelige monumentet, Olav Oruds Mann og bauta, ble avduket i 2015. Underveis kom flere konkurranser, omkonkurranser og andre forsøk på å finne en løsning. I den siste åpne konkurransen deltok jeg selv som ung og nyutdannet skulptør. Jeg vet derfor at det tar tid å utvikle et godt kongemonument. Men det er forskjell på tiden som trengs for å utvikle et godt kunstverk, og tiden som går med til å avklare hvordan selve prosessen skal organiseres.

Nå kan man begynne med de riktige spørsmålene: Hvor skal monumentet stå? Hvilke praktiske og økonomiske rammer må på plass? Hvordan skal en kunstnerisk konkurranse organiseres? Hvordan kan man sikre at oppgaven blir bred nok til å favne en konge som hadde en sterk folkelig tilknytning på tvers av samfunnet?

Dette er ikke et spørsmål samfunnet trenger mange år på å «modnes» til. Savnet etter Kong Harald vil ikke forsvinne, men engasjementet og den sterke folkelige tilknytningen til ham er fortsatt levende. Det er en kraft som bør kunne brukes konstruktivt. For kunstneren som skal utforme monumentet, er det dessuten en fordel at Kong Haralds liv og samtid fortsatt er nær – en konge og et menneske man selv har et tidsnært forhold til.

Et gatenavn kan fortelle oss hvor Harald finnes på kartet. En kongestatue kan gi ham en fysisk, gjenkjennelig form og et naturlig sted å minnes kongen og hans gjerning. Oslo bør derfor ikke bare diskutere hva en gate eller et sted skal hete, men også hvor Kong Harald skal ha sitt monument. Den prosessen bør begynne nå.

Frode Lillesund
Skulptør