Harald V (essay)

«Harald V» er ikke et tradisjonelt kongeportrett.

Verket ble til i tiden etter 22. juli 2011. Utgangspunktet er et konkret øyeblikk: kongens tale til nasjonen i dagene etter angrepene. I denne situasjonen fremsto han ikke først og fremst som statsoverhode, men som et menneske som bar en felles sorg.

Dette øyeblikket fikk en særlig betydning fordi det opplevdes som om noe av det kollektive fikk form gjennom én person. Det var ikke en representasjon i vanlig forstand, men et nærvær som mange gjenkjente uten behov for forklaring.

Skulpturen springer ut av dette. Den er ikke en gjengivelse av et bestemt bilde, men et forsøk på å arbeide med det som oppsto i dette øyeblikket. I slike tilfeller kan et verk oppstå som en nødvendighet snarere enn et valg – som noe som må gis form.

Da «Harald V» ble vist på Høstutstillingen, var reaksjonene tydelige og sammensatte. Mange opplevde at verket traff noe umiddelbart gjenkjennelig – en erfaring som ikke krevde oversettelse.

I Aftenposten ble skulpturen omtalt som et av utstillingens mest kraftfulle arbeider, der det nettopp var det sårbare og menneskelige som ble fremhevet. I Dagsavisen ble den beskrevet som et verk som gir kongerollen en uventet medmenneskelighet, og som formidler noe av den kollektive erfaringen etter 22. juli.

Samtidig ble verket møtt med en annen type vurdering i den statsfinansierte kunstkritikken. I NRK skrev Mona Pahle Bjerke at skulpturen «forsøker å gjenskape så presist som mulig et bilde av en gråtende kong Harald», før hun stilte spørsmålet: «Men hva så, egentlig?» og pekte på at formen ikke hadde egenverdi løsrevet fra det emosjonelle øyeblikket.

Her etableres verket først som gjengivelse, for deretter å bli vurdert ut fra hva en slik gjengivelse tilfører. Spørsmålet «hva så?» oppstår innenfor en slik forståelse, der likhet med motivet er det avgjørende premisset.

Men dette er ikke den eneste måten å lese verket på. Det kan også forstås som et arbeid der gjenkjennelsen ikke er et problem, men selve materialet. Ikke som en illustrasjon av en hendelse, men som en form for nærvær som allerede er delt.

Forskjellen mellom disse lesningene handler ikke bare om vurdering, men om hvilke kriterier som legges til grunn. Der noen forutsetter distanse for at noe skal få verdi, åpner andre for at erfaring, gjenkjennelse og form kan være tilstrekkelige i seg selv.

«Harald V» blir stående i dette spennet.

Ikke som et verk som lar seg avgjøre gjennom riktig eller gal tolkning, men som et arbeid som undersøker hvorvidt et slikt nærvær fortsatt kan ha gyldighet.