Hoffnarren – et klassisk verk og et brudd

Hoffnarren var min masteroppgave ved kunsthøgskolen. Den vokste frem av en situasjon der jeg selv ikke passet inn.

Jeg ønsket å studere klassisk kunst i et miljø der dette ikke sto særlig sterkt. Jeg ble delvis faglig utstøtt og møtte betydelig motstand gjennom studiet.

Samtidig arbeidet jeg intenst. Jeg utforsket en bredde av uttrykk, også konseptuelle tilnærminger, men etter hvert ble det tydelig for meg at på et nivå handlet disse arbeidene om å skape rom for det jeg egentlig ønsket: å fordype meg i det klassiske skulpturfaget.

Min bachelor ble dårlig mottatt, og karakteren var for lav til å kvalifisere til masterstudier. Jeg insisterte likevel på å fortsette, og fant en juridisk åpning som ga meg rett til å forbedre resultatene mine. Med støtte fra noen få fagpersoner innen det klassiske miljøet ble jeg til slutt tatt opp som masterstudent, selv om avgjørelsen var omstridt.

Studietiden var preget av motstand. Jeg ble pålagt å bruke store deler av tiden på gruppearbeid og foredrag som ikke hadde relevans for mitt prosjekt. Etter hvert ble jeg fratatt atelierplassen min uten forvarsel. Den skulle brukes til noe annet. Arbeidene mine ble flyttet og satt til side. Situasjonen utviklet seg til det jeg opplevde som utfrysning, og jeg ble til slutt sykemeldt i en periode.

Opprinnelig arbeidet jeg med en skulptur av en sjonglør, men etter pausen forkastet jeg dette og vendte meg mot hoffnarr-figuren. Temaet hadde en historisk forbindelse til gjøglere og trubadurer, men bar også en annen tyngde.

Da jeg presenterte arbeidet, ble jeg møtt med kritikk for kompleksiteten. Jeg ble oppfordret til å forenkle — det samme rådet jeg hadde fått gjennom hele studietiden. Min erfaring var motsatt: at helheten oppstår i samspillet mellom detaljene, som i en symfoni.

Ved avsluttende eksamen fikk jeg svært god vurdering. En av sensorene formulerte det slik:
«Du er svært dyktig, men det som kommer til å bli ditt største talent der ute, er din stahet.»

I ettertid ser jeg at arbeidet med hoffnarren også handlet om denne posisjonen — om å stå innenfor og samtidig utenfor, og om hva som kan oppstå i dette spennet.