Hvem fortjener en statue?

– et essay om historiene som former et samfunn

(Dette er også en tekst for deg som lurer på hvordan man kan realisere en skulptur, et minnesmerke eller en markering i det offentlige rom.)

Del 1) Når en statue er mer enn bare en statue

Skulpturen Fiskerne av Sophus Madsen har kanskje den mest sentrale plasseringen i Haugesund sentrum. Den står i bakken mellom Haraldsgata og kaien. Med Bykirken som bakteppe, binder denne skulpturen på mange måter sammen gågata, Smedasundet og sjøen.

Skulpturen ble gitt til byen av skipsreder Botholf Andreas Stolt-Nielsen i 1919, men for meg har den alltid vært der. Jeg opplever den som selve symbolet på byen. Den er blitt en så naturlig del av bybildet at det er vanskelig å forestille seg Haugesund uten den.

Først senere har jeg forstått hva en slik skulptur faktisk kan bety. Fiskerne forteller naturligvis om sildafisket og menneskene som levde av havet – om næringen som en gang fylte sundet med «sølv» og la grunnlaget for byens vekst, ikke helt ulikt hvordan oljevirksomheten senere skulle prege hele Norge. Men skulpturen har etter hvert blitt noe mer enn en fortelling om en næring. Den er blitt et bilde på byen selv. Den forteller hvor Haugesund kommer fra, og er med på å forme hvordan byen ser på seg selv.

Det var da jeg begynte å arbeide med egne offentlige skulpturer at jeg for alvor ble opptatt av denne funksjonen. En statue eller et minnesmerke handler ikke bare om personen eller hendelsen som avbildes. Den kan gi et sted identitet og skape stedstilhørighet og lokal stolthet. Den kan synliggjøre en historie, samle mennesker rundt en felles erfaring eller vekke nysgjerrighet hos nye generasjoner. Over tid kan en offentlig skulptur også bli et landemerke i seg selv – et naturlig møtested eller et geografisk orienteringspunkt. Den kan bli en del av stedets dagligspråk, knyttet til virksomheter, butikker, kafeer og andre steder i nærheten. Gradvis får skulpturen en betydning som går langt utover selve motivet.

Som skulptør og billedkunstner får jeg jevnlig henvendelser fra mennesker som ønsker å hedre en person, markere en hendelse eller løfte fram en historie. Formen kan være en statue, et minnesmerke eller en annen form for offentlig kunst. Det slår meg at disse henvendelsene nesten alltid begynner med en følelse av at noe mangler.

En person har ikke fått den plassen han eller hun fortjener. En viktig innsats er i ferd med å bli glemt. En hendelse har blitt stående i skyggen av en annen. Eller noen har ganske enkelt begynt å stille spørsmålet: Hvorfor finnes det ingen markering av dette?

Jeg kjenner igjen denne følelsen fra mitt eget arbeid. Da jeg begynte arbeidet med minnesmerket over hundekjøreren Leonhard Seppala og hans lederhund Togo, oppdaget jeg tidlig hvor underlig det var at denne skulpturen ikke allerede var laget og reist for lenge siden.

Seppala var født i Skibotn og ble en av de mest betydningsfulle hundekjørerne i sin tid. Historien om Serumløpet til Nome i 1925 er verdensberømt, men den etablerte fortellingen har ikke alltid gitt et fullstendig bilde av menneskene og hundene som faktisk bar den. Jo mer jeg arbeidet med prosjektet, desto tydeligere ble det for meg at dette ikke bare var en historie om en kjent hundekjører.

Utgangspunktet var et privat initiativ og et ønske om å hedre Seppala. I den kunstneriske prosessen utviklet prosjektet seg videre. For meg ble forholdet mellom Seppala og lederhunden Togo stadig viktigere. Seppala satte selv hundene svært høyt, og Togo var ikke bare en del av fortellingen, men en avgjørende aktør i den.

Skulpturen fikk tittelen Bånd.

Dette er en viktig del av arbeidet med slike prosjekter. Initiativtakeren kommer ofte med en historie, et menneske eller et ønske om en markering. Det betyr ikke nødvendigvis at den kunstneriske løsningen allerede finnes. Den må utvikles.

Noen ganger ligger den mest interessante delen av oppgaven nettopp her: å undersøke historien grundig nok til å forstå hva verket egentlig skal handle om.

I arbeidet med Seppala ble også andre lag tydeligere. Hans kvenske bakgrunn åpnet spørsmål om hvilke historier som har fått plass i den offentlige bevisstheten, og hvilke som i mindre grad har blitt løftet fram. Jeg begynte å spørre meg om fraværet av en tydelig markering også kunne ha sammenheng med den motstanden kvensk kultur historisk har møtt.

Jeg har støtt på lignende erfaringer i andre prosjekter. Under arbeidet med Langelandsmonumentet ble det tydelig at motstanden offiseren og politikeren Oliver H. Langeland møtte i etterkrigstiden, ikke bare tilhørte fortiden. Flere tiår senere kunne deler av konflikten fortsatt merkes under overflaten.

I arbeidet med et forslag til et riksmonument på Solskjelsøya møter jeg igjen spørsmålet om hvordan historien blir fortalt. Fortellingen om samlingen av Norge har i stor grad blitt stående som historien om Harald Hårfagre, den heroiske rikssamleren. Motstanden han møtte, menneskene på den andre siden og omstendighetene rundt kampene har fått langt mindre plass.

Det betyr ikke at alle statuer eller minnesmerker skal korrigere historien. Men det viser at offentlige markeringer kan gjøre noe mer enn å dekorere et sted. De kan åpne historier. De kan vekke nysgjerrighet. De kan få mennesker til å spørre hvem en person var, hvorfor et verk står akkurat der, og hva historien betyr i dag.

Minnesmerker trenger heller ikke bare å være en minnetavle med navn. Navnene kan være en viktig form for dokumentasjon, men en lang rekke navn kan oppleves som rulleteksten etter en film. Navnene forteller at noe har skjedd, men navnene i en rulletekst er ikke verdt noe uten filmen.

Et visuelt minnesmerke kan gjøre noe annet. Det kan få oss til å stoppe opp og skape spørsmål før vi kjenner svarene. Hvem er dette? Hvorfor står det her? Hva er historien? En interessant skulptur kan være med på å åpne historien, ikke bare registrere den.

Andre ganger handler det ikke om et oversett kapittel, men om å løfte fram noe som allerede har en sterk plass i et samfunn.

Dersom Haugesund en dag skulle reise en statue av Kolbein Falkeid, ville det naturligvis handle om en av Norges betydelige lyrikere. Men det ville også handle om Haugesund. Om byens kulturelle historie. Om språket. Om kysten. Om det sårbare mennesket og den urolige, nysgjerrige sjelen med blikket rettet mot horisonten.

Falkeids dikt har dessuten fått et liv langt utenfor bøkene. Gjennom tekster som har blitt en viktig del av Vamps musikk, har kunstnerskapet hans også vært med på å forme en kulturell identitet som mange forbinder med byen og regionen. En statue av Falkeid ville derfor ikke bare være et minne om et avsluttet liv. Den kunne være en synlig forbindelse mellom generasjoner og en inngang til et kunstnerskap som fortsatt har noe å si.

Men en offentlig skulptur trenger ikke nødvendigvis å handle om en historisk person eller en konkret hendelse. Den kan også gi form til en forestilling, en fortelling, en myte eller et uttrykk som har fått betydning for et sted.

Tigeren utenfor Oslo S er et godt eksempel. Den er ikke et monument over en bestemt person, men en fysisk tolkning av uttrykket «Tigerstaden». Et uttrykk som først og fremst eksisterte i språket, har fått en konkret form og blitt et av de mest gjenkjennelige symbolene på Oslo.

På samme måte kan en historisk person romme langt mer enn det historiske portrettet. En skulptur av Petter Dass trenger for eksempel ikke å være en konvensjonell fremstilling av en prest i presteklær. Rundt Petter Dass finnes det historier, sagn, forestillinger og et helt kulturelt landskap som kan være utgangspunkt for en kunstnerisk tolkning. Det er nettopp i møtet mellom personen, fortellingen og stedet at en skulptur kan få en betydning som går utover selve portrettet.

En offentlig skulptur kan dermed være en måte å gi fysisk form til noe et sted allerede bærer i seg – en person, en historie, en myte, et uttrykk eller en forestilling. Og over tid kan selve skulpturen bli en del av denne historien.

Kjente karakterer fra skjønnlitteratur, lyrikk eller sanger kan også være en kilde til å skape varige identiteter for et sted. Noen er knyttet til bestemte steder eller landskap, andre kan representere historier, forestillinger eller sider ved mennesket som et samfunn kjenner seg igjen i. Peer Gynt og flere av Ibsens karakterer har for eksempel fått fysisk form som skulpturer i det offentlige rom. Også litteraturen kan dermed åpne for skulpturer som blir en del av et steds fortelling og identitet.

I Haugesund var det to sanger vi alle lærte som barn. Den ene handlet om Ola Flytt, den andre om Amanda fra Haugesund. Begge har senere blitt en visuell del av byen, som skulpturer.

Ola Flytt var mannen som rodde folk over sundet til og fra Hasseløy før det kom bro. Amanda kjenner de fleste haugesundere til gjennom Amandafestivalen, men festivalen er altså oppkalt etter en skikkelse som allerede var godt kjent i byen. Hun var riktignok kanskje mest kjent for sitt ulovlige salg av brennevin, men hadde samtidig blitt en del av Haugesunds egen fortelling.

Det er interessant hvordan personer, fortellinger og sanger som først lever i den muntlige og kollektive hukommelsen, senere kan få en fysisk form i byen. Slik kan også litteraturen, språket og de lokale fortellingene åpne for skulpturer som blir en del av et steds identitet.

Andre markeringer oppstår rundt sorg og tap. Etter krig, katastrofer eller terror kan et minnesmerke bli et sted hvor mennesker samles rundt erfaringer som er vanskelige å bære alene. Slike verk kan gi sorgen et fysisk sted, men de kan også løfte en tung historie videre og gi den betydning inn i fremtiden.

Et minnesmerke kan aldri forventes å treffe alle. Særlig etter krig, terror og kollektive traumer vil erfaringene være forskjellige, og reaksjonene på hvordan de gis form kan være sterke. Likevel mener jeg det er viktig å spørre hvem en slik markering skal være til for, og om menneskene som bærer erfaringen faktisk kan kjenne igjen noe av seg selv i den.

Dette har jeg selv fått et uventet forhold til gjennom skulpturen Harald V. Verket ble ikke laget som et minnesmerke over 22. juli, men tok utgangspunkt i min egen erfaring av dagen. Jeg befant meg omkring hundre meter fra bomben som eksploderte i Regjeringskvartalet, og kjente både selve eksplosjonen og reaksjonene etterpå på kroppen.

Da skulpturen ble vist på Høstutstillingen i 2022, og i tiden etterpå, fikk jeg en rekke tilbakemeldinger fra mennesker som gjenkjente noe i verket. Flere uttrykte at nettopp dette var noe de savnet i andre minnesmerker og minnesteder etter 22. juli.

Disse reaksjonene har gjort inntrykk på meg, fordi de minner om hvor avgjørende selve forbindelsen mellom verket og menneskene kan være. Offentlige markeringer er ofte kunstnerisk ambisiøse, men samtidig er markeringenes oppgave å nå fram til publikum. Gjenkjennelse, nærvær og følelsen av å bli sett blir dermed en viktig del av kunstverkets betydning.

Slik kan statuer, minnesmerker og andre offentlige markeringer fylle svært forskjellige funksjoner. De kan synliggjøre et hull i historien. De kan løfte fram et menneske. De kan styrke et steds identitet. De kan samle mennesker rundt sorg. De kan vekke interesse for et kunstnerskap, en hendelse eller en kultur som ellers gradvis kunne forsvinne ut av den felles bevisstheten.

Del 2) Fra ide til realisering

En skulptur starter som regel ikke med et politisk vedtak, og den blir sjelden fullfinansiert av myndighetene fra dag én. Likevel opplever jeg at mange har et feil bilde av prosessen. Noen ser for seg at initiativet må komme fra kommunen eller staten. Andre tenker at prosjektet er avhengig av én rik giver, eller at hele finansieringen må være på plass før noe kan begynne.

Min erfaring er ofte en annen.

Minnesmerket over Seppala og Togo er et godt eksempel. Det begynte med et privat initiativ. Noen mente at Seppala burde vært hedret, og var villige til å ta det første skrittet.

Det første skrittet var ikke å finansiere hele skulpturen.

Det var å finansiere et forprosjekt.

Gjennom forprosjektet kunne jeg utvikle et konkret skulpturutkast. Ideen fikk en fysisk form. Det ble mulig å vise andre hva prosjektet faktisk kunne bli, og dette materialet kunne deretter brukes i det videre arbeidet med å skape oppslutning og hente inn finansiering til fullskalaverket.

Dette er en modell som kan gjøre store prosjekter langt mer realistiske enn mange forestiller seg.

Et forprosjekt trenger ikke å bære kostnaden ved hele realiseringen. Dets oppgave er å utvikle ideen til et troverdig prosjekt. Når det finnes et gjennomarbeidet kunstnerisk forslag, modeller og visualiseringer, har potensielle bidragsytere noe konkret å ta stilling til.

Mange statuer og minnesmerker blir dessuten til gjennom et spleiselag. Private givere, lokalt næringsliv, organisasjoner, stiftelser og offentlige aktører kan bidra sammen. Når det søkes større offentlige eller private midler, er det ofte en styrke å kunne vise at prosjektet allerede har støtte fra flere hold.

På den måten kan et initiativ som begynner hos ett menneske gradvis vokse til et prosjekt mange opplever eierskap til.

Det betyr ikke at veien alltid er rettlinjet. Men den er ofte mer realistisk enn den kan se ut på avstand.

Når et samfunn velger å reise en statue eller et minnesmerke, tar det samtidig på seg et ansvar. Dette er ikke objekter med en reklamasjonstid på fem år. De er skapt med tanke på å stå gjennom generasjoner – kanskje i hundre år, og ofte mye lenger.

Derfor handler slike prosjekter om mer enn smaken til dem som lever akkurat nå. De handler om hvilke historier vi ønsker å gi videre, hvilke verdier vi vil la kommende generasjoner møte i det offentlige rom, og hvilke spor vi selv ønsker å etterlate.

Det stiller krav til langsiktighet. Til håndverk og kunstnerisk kvalitet. Til materialer som tåler tidens slitasje. Men også til innholdet. For et offentlig monument er ikke bare en markering av fortiden. Det er en gave til dem som kommer etter oss – en invitasjon til å forstå noe om menneskene som levde før dem, og om hva de mente var verdt å huske.

Når jeg tenker tilbake på Fiskerne i Haugesund, slår det meg at skulpturen ikke alltid har vært det selvfølgelige landemerket den er i dag. Den ble til fordi noen mente historien om byen fortjente en varig form. Over tid ble den en del av byens identitet.

Kanskje er det nettopp slik de fleste statuer og minnesmerker begynner. Ikke som selvfølgeligheter, men fordi noen ser et menneske, en historie eller en verdi som fortjener å bli synlig. Først senere blir verket en del av et steds identitet og kollektive hukommelse.

___________________

Har man en idé om en person, en historie eller en markering som fortjener en plass i det offentlige rom, er det ofte første skrittet ganske enkelt å undersøke hvordan den kan realiseres. En samtale med en skulptør kan være et naturlig sted å begynne.