Hvorfor er klassisk kompetanse en trussel for Kunsthøgskolen?

– Norge trenger et nytt «Institutt for visuelle klassiske fag», skriver Frode Lillesund.

Denne teksten er et debattinnlegg hos Subjekt.no, publisert Publisert 08.04.2025

10. november 2017, i anledning Tegneskolens 200-års jubileum, holdt tidligere professor i kunstteori, Stian Grøgaard, et innlegg med litt overraskende innhold. Han argumenterte for at den teoretiske omleggingen ved Kunstakademiet var et blindspor.

Dette hadde blitt en negativ spiral for den kunstneriske utviklingen, og kunsten var i ferd med å krepere i sin selvrefererende, teoretiske boble. Grøgaard anbefalte derfor unge studenter til å lære seg håndverksmessige ferdigheter.

Jeg mener Kunsthøgskolens ledelse burde ta inn over seg at en professor i kunstteori, som har vært en av de mest sentrale personene i den teoretiske utviklingen av kunstutdannelsen, faktisk forsvarte det klassiske faget.

Klassisk kompetanse og klassiske ferdigheter

De som frykter klassisk undervisning, ser kanskje for seg en slags romantisk «kjortel- og palett-høgskole». Det er selvfølgelig ingen som seriøst kan ønske seg noe slikt. Men hva er så denne kompetansen og hva er dette faget som kalles «klassisk» eller «klassisk figurativt»?

Det er de fagene som alltid har vært fundamentet i kunstutdanningene. Kompetansen er knyttet til ferdigheter i fagene tegning, maleri og skulptur.

For de av oss som skaper vår kunst ut fra klassisk kompetanse, er det viktig at den offentlige utdanningen fungerer som et kompetansesenter for vårt fag. Vi er selvfølgelig like mye samtidskunstnere som alle andre som skaper kunst i dag, og vi kjemper for at det klassiske faget skal videreutvikles av vår tids kunstnere.

Flere debattanter og journalister, som kulturredaktør i Morgenbladet Bernhard Ellefsen, påstår at de er interesserte i å forstå debatten, men bommer på det målet. Problemet er at folk blander sammen kunstnerisk uttrykk og kunstnerisk kompetanse.

Kunstnerisk kompetanse er det faglige fundamentet knyttet til kunstnerens ferdigheter. Klassisk kompetanse og klassiske ferdigheter er ikke knyttet til en viss type uttrykk eller sjanger. Det er for eksempel et stort problem i denne debatten at begrepet «klassisk figurativ» ofte brukes som synonym til «kitch-maleri».

Utydelig begrep

Det er flere av oss som er enige i at begrepet «klassisk figurativ» ikke er tydelig nok, og kanskje burde vi slutte å bruke det. Kun «figurativ» er ikke tilstrekkelig, fordi all kunst som i det hele tatt ligner på noe, faller under denne kategorien.

Noen har foreslått å bruke «klassiserende». Det er en beskrivelse som kunne passet til et romantiserende uttrykk som etterligner kunst fra den klassiske perioden, men denne debatten handler ikke om uttrykk. Den handler om kompetanse og ferdigheter.

For når det gjelder kompetanse, er det «klassiske» faget en levende tradisjon. Det er ikke slik at forbindelseslinjen er brutt, slik mange påstår. Men vi står i fare for å kutte den nå – etter at faget har blitt motarbeidet i 30 år innenfor de offentlige utdanningene, og fordi Kunsthøgskolen nekter for at denne kompetansen skal være tilgjengelig hos dem.

Studentopprøret

Fordi journalister løper etter kjendisstoff, ble selvfølgelig årets debatt angående klassisk undervisning i offentlig utdanning sentrert rundt Odd Nerdrum og Vebjørn Sand. Dette var journalistenes valg.

Både Nerdrum og Sand har høy kompetanse og ferdighetsnivå innen det klassiske kunstfaget. At deres kunstnerskap brukes som eksempler, er greit, men klassisk kompetanse kan styrke alle visuelle uttrykksformer. De første modernistene var klassisk skolerte kunstnere som videreutviklet det klassiske faget. Et fag som har levd videre gjennom mange modernister, som Henri Matisse som underviste mange av professorene ved vårt Kunstakademi.

Men på midten av 1900-tallet tenkte noen at denne arven ikke var viktig lenger, og på starten av 2000-tallet besluttet Kunsthøgskolen at de klassiske fagene sto i veien for den kunstneriske utviklingen hos studentene (som for øvrig nå forlangte at man skulle kalle dem «unge kunstnere» i stedet for «studenter»).

Innen dans har de beholdt den klassiske undervisningen på Kunsthøgskolen. Som kunststudent ble jeg en gang sendt til balletthøgskolen for å tegne dansere. Da ble jeg tilfeldigvis vitne til en diskusjon mellom elever og lærer hvor elevene sa at de ikke var interessert i klassisk ballett. De ville kun danse moderne. Læreren måtte stoppe studentenes litt pubertale opprørsvilje, og rolig forklare hvordan det å trene klassisk ballett også ville styrke deres uttrykk i moderne dans.

Dessverre var det ingen som stoppet det lignende pubertale opprøret på Kunsthøgskolen da kunststudentene mente at de ikke trengte klassiske ferdigheter for å lage konseptuell kunst.

En ny linje på Khio

Det viktigste å poengtere når man diskuterer plassen for dette studiet i den offentlige utdanningen, er at faget ikke er låst til et klassiserende kunstuttrykk. Så lenge man arbeider med visuelle problemstillinger, kan det klassiske faget styrke den visuelle kvaliteten i alle billedkunstuttrykk.

Man kan ikke tvinge en ny klassisk linje inn på Akademiet hvor de såkalte «unge kunstnerne» og snobbete professorer ikke er mottagelige for dette. Jeg mener man bør opprette et eget institutt for klassiske fag ved Kunsthøgskolens øvrige avdelinger for visuelle fag. Det som i dag kalles «avdeling for kunst- og håndverk».

Her finnes fremdeles en viss undervisning eller veiledning i håndverk og ferdigheter. Vi trenger en helt ny avdeling med faglig kompetanse og gode verksteder ved siden av avdelingene for grafikk, keramikk, tekstil og metall. Ja til et nytt «Institutt for visuelle klassiske fag»!