Et innspill til NBK og NBF om kunstfaglig kompetanse og representasjon i stipendkommitèen og DNJ.

I forbindelse med den kommende ekstraordinære generalforsamlingen i NBK, og diskusjonen om valgordningen for Stipendkomiteen og Den nasjonale jury, har jeg sendt et innspill til NBF og NBK.

For meg handler dette om mer enn valgordning. Det handler også om hvordan vi sikrer kunstfaglig bredde, kompetanse og representasjon i vurderingsorganene våre.

Jeg deler innspillet her i håp om å bidra til en bredere diskusjon om disse spørsmålene.

________________________________

Hei,

Jeg har lest invitasjonen til medlemsmøtet om den ekstraordinære generalforsamlingen i NBK, og ønsker gjerne å bidra med noen perspektiver i diskusjonen.

Jeg har den siste tiden engasjert meg i flere tekster og diskusjoner som berører kunstnerisk kompetanse, faglig bredde og vurderingen av ulike kunstneriske uttrykk i kunstinstitusjonene. Jeg presenterte også denne utfordringen i et leserinnlegg i siste nummer av NBKs tidsskrift Billedkunst.

Et poeng jeg mener bør få langt større oppmerksomhet, er at den største utfordringen vi står overfor ikke nødvendigvis handler om geografisk fordeling eller kjønnsbalanse i komiteer og juryer, men om hvorvidt disse organene faktisk har tilgang til den kunstfaglige kompetansen som kreves for å håndtere bredden og kompleksiteten i dagens kunstfelt.

Geografisk spredning og kjønnsbalanse er legitime hensyn, men de kan ikke erstatte kunstfaglig kompetanse. Det er heller ingen automatikk i at en organisatorisk representativ sammensetning gir en tilsvarende bredde i den kunstfaglige kompetansen.

I dag inngår kunstnergrupper som en del av nominasjonsordningen, men disse er svært brede kategorier som rommer ulike kunstneriske tradisjoner, arbeidsmetoder og kunnskapstradisjoner. Innenfor billedhuggerfaget finner vi eksempelvis alt fra klassisk figurativ skulptur og materialbasert håndverksfordypning til konseptuell, performativ, installasjonsbasert og postmedial praksis. Representasjon fra én kunstnergruppe som omfatter hele skulpturfeltet, dekker derfor ikke nødvendigvis bredden av faglig kompetanse innenfor gruppen.

I innkallingen til dette møtet skriver NBF: «Et flertallsvalg sikrer en bredere forankring hos medlemmene, og gir vi opp det direkte demokratiet får vi det ikke tilbake.» Jeg synes det er viktig å problematisere forholdet mellom direkte demokrati og reell faglig representasjon. Et flertallssystem er ikke nødvendigvis ensbetydende med en demokratisk representasjon av bredden i kunstfeltet. Direkte valg gjennom uravstemning gir den enkelte kunstner mulighet til å påvirke hvem som velges, men sikrer ikke nødvendigvis en bred representasjon av kunstfeltets ulike faglige tradisjoner. I en flertallsbasert valgordning vil kandidater som appellerer til et bredt flertall, ha størst mulighet til å bli valgt, mens mindre kunstneriske miljøer og praksiser risikerer å bli stående uten tilsvarende representasjon. Det er derfor viktig å skille mellom demokratisk forankring og faglig representativitet.

Når NBK argumenterer for mangfold, mener jeg det er nødvendig å tydeliggjøre at dette ikke bare handler om kjønn og geografi, men også om bredden av kunstneriske uttrykk, tradisjoner og faglige ståsteder. Det er denne faglige dimensjonen ved mangfoldsbegrepet jeg savner en tydeligere diskusjon av.

Vi bør også diskutere hvilken betydning kunstnernes egne kunstsyn og faglige ståsteder har for vurderingsarbeidet. Kunstfeltet rommer praksiser som ikke bare er forskjellige, men som til dels har utviklet seg gjennom kritikk av eller brudd med andre kunstneriske tradisjoner. I enkelte tilfeller kan ulike praksiser også oppleve hverandre som utfordringer mot egen faglig posisjon og definisjonsmakt.

Problemet oppstår dersom denne posisjoneringen blir et premiss for hvordan man vurderer andre kunstnerskaps kvalitet og aktualitet. Når et kunstnerisk ståsted bygger på en kritikk av eller et brudd med andre tradisjoner, må man være bevisst på at denne posisjoneringen kan hindre en faglig upartisk vurdering av praksiser man selv har posisjonert seg i opposisjon til.

Dette stiller krav til faglig ydmykhet og evne til faglig upartiskhet. Man må kunne erkjenne at egen kompetanse ikke alltid strekker til, eller at eget kunstfaglige ståsted kan være til hinder for en upartisk vurdering. I slike tilfeller må det også være naturlig å hente inn ekstern faglig rådgivning. Dette bør betraktes som et uttrykk for faglig integritet og ansvarlighet.

For både Stipendkomiteen og Den nasjonale jury innebærer dette at medlemmene må kunne forstå og vurdere kunstneriske praksiser på deres egne premisser, også når disse ligger utenfor deres egne faglige ståsteder.

Jeg mener derfor at dette må konkretiseres i NBKs styringsdokumenter. Man bør innarbeide tydeligere bestemmelser i vedtektene og instruksene for Stipendkomiteen og Den nasjonale jury om krav til kunstfaglig kompetanse, faglig ydmykhet og evne til upartisk vurdering. Dette bør også omfatte en tydelig forventning om at organene erkjenner begrensningene i egen kompetanse og innhenter ekstern faglig rådgivning når det er nødvendig for å kunne gjøre forsvarlige kunstfaglige vurderinger.

Jeg håper dette kan bli et verdifullt perspektiv i diskusjonen ved dette møtet.

Frode Lillesund
Skulptør