Kan kunstnerisk kompetanse reddes??

Frode Lillesund
Skulptør og billedkunstner

Dette er et leserinnlegg som ble publisert i billedkunstnernes eget fagtidsskrift Billedkunst i september 2026.

Kunstnerisk kompetanse er et av kunstfeltets mest brukte og verdsatte begreper,  men har det egentlig fått utvikle seg sammen med kunstfaget?
Bredden i kunstfeltets praksiser, metoder og uttrykk er en styrke. Men den har også en konsekvens: Praksisene har utviklet seg så langt fra hverandre at én generell kunstnerisk kompetanse ikke lenger kan dekke dem alle.
Kunstnerisk kompetanse utvikles gjennom praksis. Den formes av materialer, arbeidsprosesser, spesifikke tradisjoner, erfaring og refleksjon. En skulptør som har arbeidet med monumental skulptur i flere tiår, vil for eksempel kunne utvikle en spisskompetanse innen blant annet skala, materialitet, modellering, støping, offentlig rom, arkitektur og landskap. En kunstner som arbeider med performance eller relasjonell kunst, utvikler andre faglige erfaringer og vurderingsmåter.
Ulike kunstneriske praksiser kan i tillegg legge vekt på helt forskjellige kvaliteter: idé, utførelse, materialbevissthet eller publikumsrelasjon.

Det er heller ikke nok å se på kunstnerens fagbetegnelse. Dette gjelder også innenfor samme kunstform. En kunstner kan arbeide med skulptur uten å være i stand til å vurdere alle de ulike skulpturelle praksisene. Bredde kan være en styrke, men er ikke det samme som dybde; ingen kan ha tretti års erfaring med alt.

I vår hadde Klassekampen en rekke innlegg som problematiserte Statens kunstnerstipend (SKS). Debatten startet med fotograf Ingerid Jordals spørsmål om habilitet i stipendkomiteene, men utviklet seg videre og berørte også spørsmål knyttet til kvalitetsvurdering og hvilken kompetanse som bør ligge til grunn for denne. Kunstner Ole Rosén stilte spørsmål ved hva kvalitet egentlig er, mens kultursosiolog Sigrid Røyseng tok til orde for at stipendkomiteene kan suppleres med andre faglige bakgrunner enn yrkesaktive kunstnere.

Flere av innleggene satte spørsmålstegn ved hvordan fagfellevurderingen fungerer i dagens stipendordning. Men bak habilitetsspørsmålet ligger en annen, mer grunnleggende utfordring som gjelder langt bredere enn komiteene: om kunstfeltets ulike kompetanser faktisk brukes riktig.

Utfordringen er ikke at kunstnerisk kompetanse har mistet sin verdi, tvert imot. Problemet oppstår når vi later som om én generell kunstnerisk kompetanse gjør alle kunstnere kvalifisert til å vurdere alle typer kunst.

Kunst premieres, kjøpes inn og tildeles stipender på grunnlag av kvalitetsvurderinger, men vurderingen bygger på bestemte kvalitetskriterier. Hvilke kvaliteter man er i stand til å identifisere, henger sammen med kompetansen man har utviklet som kunstner. Faglig skjønn er ikke bare en personlig mening om kunst, men bygger på erfaring og kunnskap om praksisen som vurderes. Skjønn er kompetanse i arbeid. Det er forskjell på å være kunstner og å ha kompetanse på det som skal vurderes.

I stipendkomiteer og andre kunstfaglige utvalg bør spørsmålet derfor ikke bare være om medlemmene har kunstnerisk kompetanse, men hvilken kunstnerisk kompetanse de faktisk representerer – også innenfor de enkelte kunstformene. Det betyr ikke at hver jury må bestå av spesialister på alle kunstformer, eller at kunstnere skal låses fast i snevre faggrenser – møter mellom ulike praksiser kan være svært fruktbare. Men dersom det i juryeringsprosessen viser seg at kompetanse innen visse typer kunst mangler, bør man hente inn kollegaer med erfaring fra den aktuelle praksisen.

Hvis begrepet «kunstnerisk kompetanse» fortsatt skal ha en reell betydning, må vi derfor våge å gjøre det mer presist – ikke mer diffust. Vi må vite hvilken kompetanse en vurdering krever, og hvilke kvaliteter den skal kunne identifisere. Det krever faglig ydmykhet: å vite hvor grensene for egen erfaring går, og når man trenger kompetanse fra andre. Det er ikke å snevre inn kunsten, men å ta kunstens mangfold på alvor. Først da kan vi vise hvorfor kunstnerisk kompetanse fortsatt er det riktige grunnlaget for kunstfaglige vurderinger.