Tegning er et visuelt språk

– Om fag, kunnskap og billedkunstnernes eget språk,

Opprinnelig skrevet på oppdrag for magasinet KUNST i januar 2013. Oppdatert og bearbeidet i september 2026.

Redaksjonen for magasinet KUNST tok kontakt med meg i forbindelse med et temanummer med fokus på tegning. De stilte meg spørsmålet: «Hvem skal undervise i tegnefaget når eventuelt trend-pendelen svinger tilbake slik at billedkunstnerne igjen blir opptatt av det visuelle kunstuttrykket?» Jeg valgte i stedet skrive om mine erfaringer med faget som student, lærer og kunstner og hva jeg mener er det viktigste med tegnefaget.

Siden 2013 har både kunstfeltet og kunstutdanningene utviklet seg og kanskje ikke alltid til fordel for tegnefaget, men det finnes heldigvis også noen lyspunkter. Jeg har derfor oppdatert og bearbeidet teksten i september 2026, samtidig som jeg har valgt å beholde hovedargumentet: Tegning er ikke bare en teknikk for å avbilde det man ser, men et grunnleggende visuelt språk og et redskap for å forstå, undersøke og utvikle visuelle ideer.

Hvilken plass har tegnefaget i kunstutdanningene?

Da jeg studerte ved Kunsthøgskolen var jeg vitne til en dramatisk nedbygging av tegnefaget. Vi var, slik jeg opplevde det, den siste generasjonen som hadde obligatorisk tegneundervisning ved Kunsthøgskolen i Oslo. Da jeg begynte på skolen, hadde vi tre store tegnesaler, og det var ansatt én professor og tre faglærere ved tegneinstituttet, og de fleste andre lærere og professorer hadde også en viss tegneferdighet i bunn. Da jeg gikk ut, var tegneinstituttet nesten helt borte. Det var igjen en halv tegnelærerstilling og ett klasserom som hovedsakelig ble brukt som lager.

Etter min mening var dette en alvorlig svekkelse av et fag som har hatt en grunnleggende betydning for utviklingen av visuell kunst. Som historisk referanse er det verdt å merke seg at det som i sin tid het Tegneskolen i Christiania, var den opprinnelige kunstskolen som både Kunstakademiet og Kunsthøgskolen springer ut fra.

Avviklingen av tegnefaget som eget institutt betyr selvfølgelig ikke at kunststudenter sluttet å tegne. Tegning forsvant ikke som aktivitet. Det jeg reagerte på, var at tegning i stadig mindre grad ble behandlet som et selvstendig fagområde med egen kunnskap, metodikk og progresjon.

Dette skillet er viktig.

Når tegnefaget samtidig har blitt nedbygget og nedprioritert i kunstutdanningene, har Tegnerforbundet vært tydelig nok i å forsvare fagets plass? Tegnerforbundet er tegnernes eget fagorgan, og det er derfor naturlig å spørre hvilken rolle forbundet har hatt i denne utviklingen.

Visuelt språk

Tegning har historisk vært et fundament for mange visuelle kunstuttrykk. Selv om man ikke ønsket å bruke tegning direkte som uttrykksform, fikk kunststudenter likevel en grundig basis i tegnefaget. Hvorfor ble tegning verdsatt så høyt? – Fordi tegning først og fremst er et abstraksjonsverktøy. Det handler ikke om å være flink til å kopiere et motiv. Tegning er et språk for visuelle uttrykk.

Billedspråkets grammatikk er komposisjon, romforståelse, formkunnskaper, og mest av alt sammenstillingen av bildeelementene. Denne betegnelsen, «visuelt språk», kan utdypes ved å sammenligne billedkunstneren med en poet. Poeten må beherske et språk for å kunne lage poesi. Språket er likevel ikke målet i seg selv. Poèsien oppstår ”mellom linjene”, dvs. i møtet mellom ordene og ordenes betydning. Setningenes rytmiske oppbygning er det som leder leseren gjennom diktet. Et viktig virkemiddel for poeten er f.eks. paradokser. Dvs. motsetningsforhold som skaper spenning og ”friksjon”. Gjennom paradokser finner gjerne poèten sitt ekte og sanne uttrykk.

Tegning er også et språk for den som har studert dette faget grundig. Dette språkets oppbygning er motsetningsforhold i mange lag, og det er her man finner virkemidlene som kan skape spenning, bevegelse og rytme. Som tegner bruker man disse virkemidlene i forhold til flaten man tegner på, men det samme språket kan man også overføre til alle andre visuelle uttrykksformer. Som skulptør vil jeg si at mesteparten av det jeg kan om skulptur, har jeg lært gjennom tegning.

Forskning på gammel kunnskap

Mange ser forskjell på en Picasso og en Rembrandt, men kun de som har innsikt i billedspråket ser likheten. Det er ingen tvil om at Picasso var en dyktig tegner. Han var en forsker som hadde dyp faglig innsikt, og han brukte tegning som et forskningsredskap.

Ofte blir kubismen fremstilt som et brudd med tradisjonen. Jeg vil påstå at en riktigere beskrivelse er at det var et gjennombrudd, eller kanskje enda mer presist: et forskningsgjennombrudd. Grunnlaget for dette gjennombruddet var gjenoppdagelsen av prinsipper i de klassiske billedkunstnernes språk. Utbretting av formen og flatens betydning for billedrommet var allerede etablert, bevisst kunnskap hos for eksempel Rembrandt, Michelangelo, Da Vinci og Rubens. Min erfaring er at det dessverre er svært få personer som evner å se dette.

På kubistenes tid var mange kunstnere også opptatt av kunst fra andre deler av verden, og møtet med andre visuelle tradisjoner åpnet for nye måter å bearbeide og utfordre det etablerte billedspråket på.

Det hadde kanskje ikke vært helt feil å kalle kubismen en slags tegnefaglig «renessanse».

De blinde leder de blinde

Det er forskjell på trendskapere og trendfølgere. Et eksempel på hvordan et kunstnerisk gjennombrudd kan reduseres til en stil eller et ytre kjennetegn, finner vi i hvordan kubismen ofte blir fremstilt.

Kubismen kan lett reduseres til kantete former eller geometrisk oppdelte figurer. Men dersom man bare ser dette, mister man det vesentlige med kubismen: undersøkelsen av hvordan form, rom, flate og synsvinkel kan organiseres. På mange måter oppfatter jeg kubismen som nettopp dette – som et bildevisuelt forskningsprosjekt.

Idekunst, readymades og det skitne badevannet

Barnet har, etter min mening, for lengst blitt skylt ut sammen med badevannet.

Kanskje var det den tomme badestampen som inspirerte Duchamp til å plassere sitt pissoar, Fountain, inn i galleriet. Duchamp og hans samtidige – som selv kom fra en kunstverden hvor tegning og håndverksmessig kunnskap sto sterkt – introduserte readymades og dadaistiske handlinger på den etablerte kunstscenen.

Dette var kunstnere som gjorde opprør mot etablerte forestillinger og sprengte grensene for hva billedkunst kunne være. Det interessante spørsmålet er hva som skjer med arven etter et slikt opprør. For de første avantgardekunstnerne var bruddet med tradisjonen i stor grad et bevisst kunstnerisk prosjekt. De kjente tradisjonen de gjorde opprør mot. Nettopp derfor kunne de også utfordre den. Til forskjell fra mange av deres etterfølgere hadde disse kunstnerne fremdeles røtter i et visuelt språk.

Det er noe annet enn å miste kontakten med tradisjonen fordi man ikke lenger kjenner den. Jeg mener derfor at det er viktig å skille mellom det å forkaste en kunnskap og det å kjenne kunnskapen så godt at man kan velge å bryte med den.

Et primalskrik er ikke det samme som abstraksjon

Min erfaring er at introduksjonen til tegnefaget i dag ofte begynner med eksperimentelle øvelser der studenten skal finne sitt eget kunstneriske uttrykk uten først å ha fått en grundig innføring i tegningens grunnleggende virkemidler. Med andre ord har man egentllig byttet ut undervisningen med forskning på et personlig visuelt uttrykk. Man skal stille seg åpen og søkende. Det kan være spennende, og det kan også føre til interessante kunstneriske erfaringer. Men jeg mener at slike metoder ikke bør forveksles med selve tegnefaget. Målet kan være å finne et ærlig og personlig uttrykk, men et personlig uttrykk og et utviklet visuelt språk er ikke nødvendigvis det samme.

En annen misforståelse er at denne typen spontane eller eksperimentelle uttrykk ofte kalles abstrakt kunst. Mens dette egentlig er det motsatte av abstraksjon. Et primalskrik kan være et ærlig uttrykk, men det er ikke nødvendigvis et abstrakt uttrykk. Det kan snarere være et uttrykk før et visuelt språk er etablert.

Språk er abstraksjon, og tegning er – i hvert fall slik jeg forstår det – et visuelt språk.

Utdanner vi billedkunstnere uten et tilstrekkelig visuelt språk?

Da jeg skrev denne teksten i 2013, opplevde jeg at tegnefaget i stor grad var blitt erstattet eller nedprioritert til fordel for teori, konseptuell tenkning og skrivebasert refleksjon ved kunstutdanningene.

Jeg mener fortsatt at dette er en problemstilling det er verdt å diskutere.

Evnen til å reflektere teoretisk over kunstverkene og rundt den kunsteriske praksisen er verdifull for kunststudentene. Men når vi diskuterer det visuele kunstfeltet, bør også selve visualiseringen være en sentral del av kunstnerens kompetanse.

Kunst kan naturligvis være idébasert. Den kan være konseptuell, politisk, sosial, stedsspesifikk eller undersøkende. Den kan også bruke tekst, lyd, handling og andre medier. Men for kunstnere som arbeider visuelt, mener jeg fortsatt at kunnskap om form, komposisjon, rom og visuell struktur ikke bør betraktes som en foreldet rest fra en tidligere kunsthistorie.

Tegning er heller ikke bare en teknikk – det er en måte å tenke visuelt på.

Noen kunstere velger likevel å dyrke tegning også som uttrykk idag.

I Norge har spesielt kunstneren Sverre Malling vekket stor respons gjennom et kunstnerskap som primært bruker tegning, og da også solid faglig tegning, som uttrykksform. Han ble tidlig støttet av Galleri Haaken, som er et av landets best etablerte private gallerier. De senere årene har British Museum kjøpt inn flere av hans tegninger, så dette kunstnerskapet er ikke bare et nasjonalt fenomen.

Heldigvis kan man også se at flere tegnere enn Malling finner veien inn på den nasjonale kunstscenen. Det finnes både yngre og mer etablerte kunstnere som arbeider med tegning som et selvstendig kunstnerisk uttrykk. Men i hvilken grad slipper disse uttrykkene også inn gjennom viktige juryerte utstillinger, som for eksempel Høstutstillingen?

Hvem skal undervise i det visuelle språket?

Så tilbake til spørsmålet fra redaksjonen i magasinet KUNST: «Hvem skal undervise i tegnefaget i fremtiden?».

Jeg tror at faget kommer til å opprettholdes selv om det ikke er synlig på den offentlige kunstscenen. Enkelt og greit fordi menneskene er visuelle vesner. Det vil alltid være mennesker som ikke klarer å la være å fordype seg i tegnefaget. Så hvis ønsket er der på insiden av kunstinstitusjonene, så kan utdanningen oppgraderes raskt. Spørsmålet er heller om institusjonene eventuelt kommer til å ønske en rask oppgradering, –for den omtalte «trend-pendelen» beveger seg nok ikke særlig raskt.

Det viktigste faglige spørsmålet innen det visuelle kunstfaget idag, er hvilken kunstnerisk kompetanse vi ønsker?

Jeg mener vi burde ivareta vårt felles språk.