Hoffnarren

I kortstokken finnes et kort som ikke egentlig hører til. Jokeren. Jokerkortet har ingen fast funksjon eller verdi. Det får sin betydning gjennom rollen det får i spillet. Det kan overta plassen til andre kort, forskyve spillet og bryte reglene som ellers gjelder.

Det er noe urolig ved dette kortet. Det står utenfor systemet, men virker samtidig inne i det. Det er ikke bundet av spillets struktur, og nettopp derfor kan det gripe inn i den.

Hoffnarren er hoffets jokerkort.
Plassen hans er etablert og akseptert, selv om han bryter med normene — en del av ordenen, men ikke helt underlagt den. Det gir en frihet som ikke er tilgjengelig for de andre.
Han kan si det ingen våger å si, nettopp fordi han ikke fullt ut tas på alvor.

Men denne figuren rommer noe mer.

Det er noe ved denne figuren som ikke bare bryter med det etablerte, men som setter noe nytt i bevegelse.
Noe kjent løsner og trer frem som noe nytt.

Han står i rommet mens de andre snakker. Kanskje ler han litt for høyt. Kanskje sier han noe som får noen til å trekke på skuldrene. I det samme skjer det noe. Noe i det som blir sagt treffer feil sted – eller riktig sted. Et øyeblikk oppstår en stillhet som ikke helt lar seg forklare. Som om noe har blitt synlig, uten at det kan sies direkte.

Det som fremstår som mangel på kontroll, kan også være fravær av tilpasning. Det som ser ut som uvitenhet, kan være en annen form for klarhet. Narren er ikke bare den som ikke forstår spillet. Han er også den som ikke fullt ut deltar i det.

Narren er et paradoks.

Han hører til, men passer ikke inn.
Han er akseptert, men bryter med det som er akseptert.

I denne spenningen oppstår noe.
Ikke som forklaring, men som erfaring.

Det lar seg ikke si direkte.
Men det merkes.

Kanskje er det der noe virkelig blir synlig.
Ikke i det som sies, men i det som oppstår mellom linjene.

Her nærmer vi oss en annen figur. Outsideren. Den som står litt på siden av det etablerte, og nettopp derfor ser det tydeligere.

Denne avstanden er ikke nødvendigvis valgt.
Noen faller utenfor. Ikke fordi de vil det, men fordi de ikke passer inn.
Den som skiller seg ut vekker uro fordi han forstyrrer det de er vant til.
Det kan være nok at han ikke oppfører seg slik det forventes.
Derfor holdes han på avstand.
Noen ganger avvises han direkte. Andre ganger får han bli værende, men på siden.
Man kan le av ham. Kalle ham noe mindre.
La ham være der – men ikke for nær.

Kunstnerrollen har ofte vært knyttet til en slik posisjon. Ikke som en som står utenfor alt, men som ikke helt lar seg innordne i det som er gitt.

Den som skyves ut, ser hva som skjer.

Han ser hvordan de andre trekker seg unna.
Hvordan de ler, eller ser bort.

Kanskje er det nettopp derfor han ikke lar seg trykke ned.
Ikke fordi han står sterkere, men fordi han ser hva de gjør.

Og hva er det de skyver ham ut fra?

Kanskje er det ikke han som ikke forstår.
Kanskje er det han som ser det de andre ikke ser.