“antydning“

Skulpturen fremstår som en samlet form, der ansikt og draperte strukturer inngår i en helhet. Formen er avsluttet og tydelig, men følger ikke en kroppslig oppbygning. Det finnes ingen skuldre, ingen armer, ingen klar overgang mellom det som er ansikt og det som er kropp.

Likevel oppleves figuren som sammenhengende. De draperte formene fungerer ikke som noe som dekker en kropp, men som det som utgjør den. Ansiktet trer frem innenfor denne strukturen, uten at det etablerer en stabil figur.

Fra én vinkel fremstår uttrykket samlet og lesbart, fra en annen fremtrer det som en ren abstrakt form. Skulpturen skifter dermed karakter uten å endre seg, og det som oppfattes som figur, oppstår i møtet med formen heller enn å være gitt på forhånd.

Antydningen ligger ikke i noe skjult bak overflaten, men i hvordan helheten oppleves som meningsfull selv uten en logisk oppbygning.