“Keiseren”

Skulpturen “Keiseren” er inspirert av en figur vi kjenner fra Henrik Ibsens Peer Gynt. I en av stykkets tidlige scener ligger Peer i gresset og lar fantasien drive ham av sted. I skyene ser han seg selv som keiser – stor, mektig og opphøyd, iført gullkappe og krone. Det er et øyeblikk av drøm, men også av avsløring. Peer ser ikke bare hva han ønsker å være, men noe grunnleggende ved seg selv.

Denne skulpturen tar utgangspunkt i denne bevegelsen, men står samtidig på egne ben. Den handler ikke først og fremst om Peer Gynt som litterær figur, men om et psykologisk trekk som er langt mer allment: menneskets trang til å fremstille seg selv som større enn det er.

Vi kjenner det lett igjen hos andre. Den som gjør seg til. Den som spiller en rolle litt for hardt. Den som prøver å fylle et bilde av seg selv som ikke helt stemmer. Men det samme skjer også i oss selv. Ikke bare i møte med andre, men i vårt eget indre blikk.

Her ligger også kjernen i livsløgnen. Når vi bygger et selvbilde vi ikke klarer å bære, oppstår et mellomrom mellom det vi er og det vi forsøker å være. Vi skyver dette bildet foran oss og prøver stadig å nå det igjen. Det blir en form for storhet som ikke frigjør, men binder.

Keiseren er nettopp fanget i dette.

Han er ikledd klær som er for store til å kunne bæres naturlig. Kronen er så tung at den faller ned over øynene og hindrer ham i å se klart. Septeret i hånden er nesten større enn ham selv og begynner å konkurrere med figuren i stedet for å understøtte den. Den andre hånden holder desperat fast i kappen, som om hele verdigheten kan falle sammen dersom grepet slipper.

Kroppen forsøker fremdeles å fremstå med autoritet, men alt i figuren avslører anstrengelsen. Det som skulle gi storhet, gjør ham i stedet til noe nær en klovn. En dåre. Ikke fordi han mangler verdighet, men fordi han forsøker å hente den fra noe ytre som ikke kan bære den.

Keiseren er ikke bare en satire over makt eller forfengelighet. Figuren peker også mot en samtid der selvfremstilling ofte blir viktigere enn innhold, og der storhet ofte iscenesettes av mennesker som ikke evner å bære den.

Det er dette som gjør figuren samtidig tragisk og gjenkjennelig. Han er ikke bare et bilde på makt, men på en menneskelig erfaring: hvordan vi kan bli blinde av våre egne forestillinger om hvem vi burde være.

Skulpturen står på en sekskantet sokkel av rød granitt fra Italia. Tærne griper om kanten i front og forsterker bevegelsen, som om figuren prøver å holde balansen i sitt eget opphøyde bilde. Kappen omslutter sokkelen og gjør den til en del av figuren, ikke bare et fundament, men en del av dramaet.

Kompositorisk balanserer kropp, klær, krone og septer mot hverandre i en indre vippebevegelse. Figuren strekker seg oppover, mens septeret faller i motsatt retning. Kappen åpner seg til sidene og forsterker både tyngden og bevegelsen. Alt arbeider mot et punkt av ustabil balanse.

Keiseren forsøker å stå oppreist i sin egen fortelling. Men nettopp der blir han avslørt.