dialog.

“Dialog” springer ut av en interesse for menneskets indre kompleksitet – spenningen mellom det vi viser utad, og det som beveger seg skjult under overflaten.

Skulpturen består av to hoder som vokser ut av hverandre og samtidig synes å oppløse seg inn i samme organiske masse. Ved første møte kan verket leses som en todeling, en samtale mellom to individer. Men jo lenger man ser, desto tydeligere blir det at dette ikke først og fremst handler om to personer, men om én bevissthet i møte med seg selv.

Tittelen peker mot den sokratiske dialogen – ikke bare som samtale, men som en form for erkjennelse gjennom motstand. Sannhet oppstår ikke nødvendigvis i enighet, men i friksjonen mellom det vi tror vi vet, og det vi tvinges til å erkjenne.

Samtidig peker verket bort fra en enkel dualistisk forståelse. Dette er ikke to klart adskilte størrelser satt opp mot hverandre. Det er ikke kropp mot sjel, lys mot mørke, eller én sannhet mot en annen. Formene flyter inn i hverandre, slik erfaringen selv gjør det. Identitet er sjelden ren. Vi bærer motsetningene samtidig.

Det ytre og det indre. Det bevisste og det ubevisste. Rollen vi bærer, og det som arbeider under den.

Ansiktene oppstår og forsvinner igjen i samme bevegelse. Det som ved første øyekast virker fast og definert, viser seg å være i stadig forandring. Mennesket fremstår ikke som noe stabilt og entydig, men som noe sammensatt, bevegelig og ofte motstridende.

Dialog handler derfor ikke om harmoni mellom to sider, men om spenningen i å bære dem samtidig. Om mennesket som et sted hvor flere sannheter eksisterer på én gang — og hvor ingen av dem helt lar seg tie.