“sjongløren”

“Sjongløren” handler ikke først og fremst om å kaste og gripe noe. Ved kompleks sjonglering flyttes oppmerksomheten fra objektet til bevegelsen som helhet. Det er ikke lenger objektene som står i sentrum, men rytmen, tilstedeværelsen og evnen til å holde mønsteret levende.

I denne figuren er bare én kule synlig. Resten eksisterer indirekte, som en del av rytmen. De ligger i kroppens bevegelse, i hånden som løftes, i vekten som forskyves gjennom figuren. Kroppen blir selv en del av mønsteret.

Figuren står i et øyeblikk mellom kontroll og overgivelse. Han holder noe oppe, men vi vet ikke helt om han styrer bevegelsen, eller om han selv bæres av den.

Gesten oppover åpner verket, men uten å løse det.
Spenningen blir stående.