svart svane

En svart svane forsøker å pare seg med en origamibrettet figur. Kroppen er presset frem i en gjenkjennelig bevegelse, og føttene arbeider for å holde den andre fast. Handlingen er presis, men retter seg mot noe som ikke kan svare.

Den svarte svanen representerer i utgangspunktet bruddet med forventningen – det usannsynlige som likevel oppstår, hendelsen som forskyver det etablerte og gjør det stabile usikkert. I dette verket forsterkes denne tanken ved at svanen retter seg mot en absurditet som bærer preg av noe statisk og forventet, nesten som et bilde på en fastlåst reproduksjon av det normale.

Alt blir snudd litt på hodet: det er svanen som fremstår som naturtro og levende, selv i sitt avvik, mens det forventede og stabile blir det fremmede. Det som burde være naturlig, oppleves plutselig som kunstig. Handlingen er målrettet, men målet er forskjøvet.

Det oppstår en spenning mellom drift og umulighet, mellom vilje og feil retning. Verket handler ikke bare om det uforutsette, men om hvordan vi ofte retter oss mot forestillinger om orden, kontroll og gjentakelse – og hvordan det virkelige livet ofte oppstår nettopp i bruddet med dette.

Utfallet forblir åpent.