“Harald V“
«Harald V» er ikke et tradisjonelt kongeportrett.
Verket ble til i tiden etter 22. juli, med utgangspunkt i kongens tale til nasjonen. I dagene etter angrepene fremsto han ikke først og fremst som statsoverhode, men som et menneske som bar en felles sorg. Det var dette nærværet jeg ønsket å arbeide med.
Da skulpturen ble vist på Høstutstillingen, var responsen fra publikum umiddelbar. Mange opplevde at verket traff noe gjenkjennelig og felles. Samtidig ble det i den statsfinansierte kunstkritikken, blant annet i NRK ved Mona Pahle Bjerke, stilt spørsmål ved verkets verdi som form. Kommentaren «Men hva så?» oppsummerer denne posisjonen.
Det interessante er ikke uenigheten i seg selv, men hvilke kriterier som ligger til grunn. Når et verk henvender seg direkte til erfaring, gjenkjennelse og menneskelig nærvær, blir det ofte lest som manglende distanse – som om dette i seg selv reduserer dets verdi.
«Harald V» står i dette spennet. Ikke som en illustrasjon av en hendelse, men som et forsøk på å gi form til et felles øyeblikk – og til spørsmålet om hvorvidt dette i seg selv kan være tilstrekkelig.
—-
«Harald V» er ikke et tradisjonelt kongeportrett.
Verket ble til i tiden etter 22. juli 2011. Utgangspunktet er et konkret øyeblikk: kongens tale til nasjonen i dagene etter angrepene. I denne situasjonen fremsto han ikke først og fremst som statsoverhode, men som et menneske som bar en felles sorg.
Dette øyeblikket fikk en særlig betydning fordi det opplevdes som om noe av det kollektive fikk form gjennom én person. Det var ikke en representasjon i vanlig forstand, men en form for nærvær som mange gjenkjente uten behov for forklaring.
Skulpturen springer ut av dette. Den er ikke en gjengivelse av et bestemt fotografi, men et forsøk på å arbeide med det som oppsto i dette øyeblikket. I slike tilfeller kan et verk oppstå som en nødvendighet snarere enn et valg – som noe som må gis form.
Da «Harald V» ble vist på Høstutstillingen, var reaksjonene tydelige og sammensatte. Mange opplevde at verket traff noe umiddelbart gjenkjennelig – en erfaring som ikke krevde oversettelse.
Samtidig ble verket møtt med en annen type vurdering i den statsfinansierte kunstkritikken. I NRK skrev Mona Pahle Bjerke at skulpturen «forsøker å gjenskape så presist som mulig et bilde av en gråtende kong Harald», før hun stilte spørsmålet: «Men hva så, egentlig?» og konkluderte med at formen ikke hadde egenverdi løsrevet fra det emosjonelle øyeblikket.
I denne vurderingen etableres verket først som gjengivelse, for deretter å bli vurdert ut fra hva en slik gjengivelse tilfører. Spørsmålet «Men hva så?» oppstår nettopp innenfor en slik forståelse – der likhet med motivet blir det avgjørende premisset.
Denne lesningen står i tydelig kontrast til andre kritikker. I Aftenposten ble verket omtalt som «et av utstillingens mest kraftfulle», der det nettopp var det skjøre uttrykket og sorgen som ble fremhevet. I Dagsavisen ble det beskrevet som en skulptur som gir kongerollen medmenneskelighet, og som formidler noe av den kollektive erfaringen etter 22. juli.
Forskjellen mellom disse lesningene handler ikke bare om vurdering, men om hva som oppfattes som meningsbærende i et kunstverk. Der noen leser verket som nærvær, erfaring og form, forutsetter andre en distanse til det samme materialet for at det skal få verdi.
«Harald V» blir stående i dette spennet. Ikke som et verk som kan avgjøres gjennom riktig eller gal tolkning, men som et eksempel på hvordan ulike vurderingsspråk åpner og lukker for forskjellige former for erfaring.
Det er i dette spennet verket får sin betydning. Ikke som en illustrasjon av en hendelse, men som et arbeid som undersøker hvorvidt form, gjenkjennelse og menneskelig nærvær fortsatt kan være tilstrekkelige i seg selv.
